juli 2017

Vekten går ned, så sakte, så jævla sakte.


Skjerp deg fat boy!
 

Jeg begynte en serie med blogger for noen måneder side, som omfattet hvordan det var å måtte miste vekt for første gang i sitt mer enn 50 år lange liv. Noe som viste seg å være mye vanskeligere enn å slutte med røyking, eller andre uvaner en måtte ha lagt til seg i løpet av livet. Så ved hjelp av mye blogging for motivasjon og info, artikler på internett, samt masser av støtte fra folk og fe?, og spesielt fra folk som jeg ikke en gang kjenner her på bloggen, klarte jeg å sakte miste vekt. Litt om gangen. Det ble gjort med en kombinasjon av litt trening og litt diett, med et mål om og ikke å sulte meg eller slite meg helt ut med trening, da dette vill få meg til å miste motivasjonen igjen. Noe som er fiende nummer en hos alle i verden som vil miste vekt. Motivasjonssvikten.


Venn eller fiende i dag?



Nå har det gått noen måneder, og en oppsummering er vel om en skal være helt ærlig??..så som så. Føler jeg har sviktet meg selv litt her siden jeg ikke har mistet så mye som jeg satte som mål. Og grunnen er egentlig ganske så enkel. Nemlig innvirkningen andre mennesker har på meg, uten at de egentlig mener noe vondt med det. De bare er en kilde til grunner man kommer på når en skal lure seg selv. Dette er jo en klassisk felle, så vidt jeg forstår, der en forteller seg på en meget lur måte hvorfor en kan slippe litt på dietten, eller hvorfor man kan i en kort periode stoppe helt opp med det man har drevet med. For en skal jo tross alt leve litt også. Ikke sant folkens? Hva er vitsen med å leve livet hvis en ikke trives med det, og høster av livets goder.

 


Vektdiagrammet mitt.


La se på hva som egentlig skjedde.

Jeg bestemte meg i rundt februar - mars om at nå måtte jeg ta meg selv i nakken for og først stoppe den voldsomme vektøkningen jeg hadde fått de siste 4-5 årene, og kanskje i neste omgang prøve på å miste endel av den. Noe som jeg var klar over ville bli et voldsomt strev, siden jeg aldri i min ungdom eller voksen alder hadde noe vekt problemer, uansett hva jeg måtte fordøye. Noe nytt måtte skje. Og det skjedde, med all hjelpen en kunne tenke seg. Bortsett fra en gruppe mennesker......min egen familie. Best jeg forklarer hva jeg mener, før det smeller her. Hehehe

Som allerede nevnt, at folk har en negativ innvirkning på meg er ikke folkene rundt meg sin feil. Det er meg selv som lar meg friste av hva andre driver med. Jeg har ikke klart å utvikle min egen vilje. En kan ikke forvente at alle andre rundt seg plutselig skal legge om livet sitt for at det ikke skal ha noen innvirkning på en selv. Det er jo tross alt en selv som har valgt å legge om livet sitt.

 


Herlighet så mye godt. Spesielt pizza, min favorittmat.

 

Resultatene i begynnelsen var ufattelig motiverende, da kiloene nærmest (kanskje virket som det) falt av meg hele tiden, og jeg begynte å få en sterkere vilje. Som hjalp meg enda mere. Dette gikk jo på skinner, tenkte jeg. Tenkte jeg. Noe som jeg regner med var nybegynner feil nummer en. Ikke driv med sprint, siden mye vekt mistet over kort tid vil komme tilbake i løpet av kort tid. Ikke tren som en gal, siden en før eller siden vil bli sliten, åhhhhhh så sliten, med det resultatet at en begynner å «skippe» trening nå og da. Oh yess, begge disse fellene falt jeg pladask inn i. Forbanna nybegynner, i en voksen alder! Det er det jeg er. Så jævla sint på meg selv nå. Så her sitter jeg og tenker, hva i helvete skjedde her? Hvordan kunne jeg møte veggen på en slik måte, etter all lesingen og gode rådene jeg hadde fått?

La oss se..........................i blogg 2

 

KAPTEIN SKUTELØS

#slanking #overvekt #diett #trening #helse

Brutalt vær på havet.


Litt vind, før det blir brutalt.
 

I del 1 snakket jeg om hvordan det kunne være å jobbe om bord på et skip, og spesielt på et cruise skip, hvis det blir veldig dårlig vær ute på havet. Noe som så klart innvirker på skip, mannskap, og ikke minst passasjerene. Og jeg snakket om hvordan det er som mannskap når drittværet slår til.

Noen ganger, er det så dårlig vær, at skipet rett og slett får skader av bølgene, og de brutale bevegelsene i havet. Dette kan være alt fra en rute her og der, til store skader på skrog eller overbygg. Eller bare møbler og slikt. Så lenge en ikke får skader på folk, er det ikke noe å bli nervøs for. Selv om det kan være en meget skremmende opplevelse på både passasjerer og mannskaper.

 


Mannskaper må støtte seg i bølgene.
 

Jeg nevnte Stewardessene (rom-personalet) i del 1, om hvordan de kan ha det når det er dårlig vær. Men det er ikke akkurat lett for Kelnere og byssemannskapene heller. For de må jobbe også, siden det alltid er mange passasjerer som ikke bryr seg om at det er litt rufsete vær ute. Og noen blir bare aldri syk, enkelt og greit. Og disse passasjerene fortjener den service'en som de har betalt for. Og som jeg allerede har nevnt, mannskapene på et skip får en utrolig lojalitet til hverandre, så de vil ikke legge mer byrde på sine kollegaer, så de prøver så godt de kan å gjøre sin jobb. Det er utrolig å observere mange av mine kollegaer i Hotell departementet når det er dårlig vær. De står på til de er alt for syk til å jobbe mer.

 

      
Butikken ombord, og ute på dekket. Klikk bilde

 

Klart, det blir noen små uhell her og der fra mannskapene når de skal jobbe i dårlig vær. En del ting blir droppet på dørken, og mistet under servering. Noe som er litt flaut for den det gjelder der og da. Men ingen erter dem for det, for vi alle vet at de gjør så godt de kan, så en ser heller litt humoristisk på det, for å gjøre det litt mindre flaut. Passasjerer og mannskaper får liksom en slags ekstra forbindelse med hverandre. Noe positivt i den litt vanskelige situasjonen.

 

 


Like før det smeller.
 

En liten historie igjen;

Vi var på veg til Sydney fra Brisbane, på Australias østkyst. Og ut av ingenting ble det dårlig vær, som det kan bli på havet. Det blåste opp kraftig, uten forvarsel. Og igjen måtte vi legge oss på været med minst mulig styrefart, opp i mot bølgene, som så ut til og bare vokse og vokse. Og gjett om de gjorde! De vokste seg høyere og høyere.

Denne gangen var det midt på dagen, med sol og sommer, intet regn. En nydelig dag på øst kysten av Australia. Men med voldsomme bølger som vokste. Et merkelig, brutalt, men også på en rar måte, pent syn. For bølgene foran oss var helt nydelige blå, som om det var et bilde, som beveget seg. Og skipet opp og ned i de store mørkeblå fargede bølgedalene som et leketøy i et badekar.

Plutselig traff vi en bølge skeivt, som vi viste ville skje før eller siden. BANG,,,,sa det, og hele skipet ristet som om noen hold det i neven å ristet det som en liten leke. Hater når det skjer, for vi vet med en gang at det har blitt noen ødeleggelser, og vi må ut i skipet for å sjekke fort som bare det, mens vi blir kastet rundt som en filledokke på havet. Standard prosedyrer når en treffer en stor bølge skeivt. Ikke noe redsel, men litt stress for en liten stund, før vi har fått den hele oversikten.

En del ting og tang hadde falt ned fra hyller og skap, rundt omkring og blitt ødelagt. No problem. Det skjer. Men en stor ting hadde blitt ødelagt, og det var boblebadet som vi hadde på fordekket, som selvfølgelig hadde blitt stengt av for ferdsel, for alle. Det hadde rett og slett blitt revet av festene sine, kastet opp i luften, og ned på dekket igjen med et brak. Med det resultatet at det ble knust til pinneved. Helt utrolig! Det var store teak (treverk) deler fra boblebadet overalt på fordekket, som ble kastet frem og tilbake når skipet beveget seg og mer vann traff kom over baugen. Noe måtte gjøres!

Det ble bestemt at en skulle sakke av på farten til absolutt minste styrefart, og noen av oss, meg selv, Båtsmannen, en senior offiser, og noen matroser, skulle gå fram og ta vekk alle restene, før de begynte å fly i vinden, og treffe skipet og spesielt vinduene på bro. Så vi gikk fram og begynte, mens skipet fremdeles beveget seg opp og ned. Vi samlet sammen vrakdelene og transporterte dem inn bak en ståldør, inne i skipet. Sakte, meget sakte og forsiktig, for ikke skade oss selv.

Da jeg er ute på dekket igjen og plukker opp en annen bit, ser jeg i øyekroken at noen løper og jeg hører han roper ett eller annet. Jeg snur meg og ser senior offiseren sprinte mot ståldøren som leder inn fra dekket. Jeg snur meg for å se hva han løper i fra, og jeg ser opp. Og jeg ser rett inn i en blågrønn vegg av vann som er i ferd med å brekke over baugen og inn på dekket jeg befant meg på. HELVETE!! Jeg husker jeg krøket meg ned, holdt fast i noe, lukket øynene, og jeg tenkte........ jaja dett var dett for meg. Og SVUSJJJJJJ sa det da vannet traff dekket foran meg, fosset innover dekket, og utrolig nok «bare» sjøsprøyt traff over meg. Jeg kjente det varme vannet, og det føltes som om jeg hadde gått inn i en varm dusj med alle klærne på. Ufattelig flaks! Helt utrolig flaks!

Skipet slakket farten enda mer ned, og vi som var igjen forut, samlet de siste vrakdelene, fort som bare det, sperret ståldøren, og gikk opp på bro for å si at vi alle var ok. Der var det en stresset stemning, da flere var sikker på at vi som var fremme på dekket hadde blitt skadet på et vis. En kunne føle stemningen på bro, og den deilige følelsen som oppsto da en ble klar over at absolutt ingen hadde fått en eneste skade, bortsett fra at vi var våte. En opplevelse som sitter i meg resten av livet. En lærdom for alle om hvordan en skal gjøre det i ettertid.

 


Maskin Sjefen sjekker skadeomfanget på boblebadet. Treverket som kledde rundt boblebadet, er borte.
 

Så der har en det. Det kan bli brutalt på havet for cruise skip også. Men det er sjeldent at det er så brutalt. For stort sett er det deilige late dager for passasjerene, og mange nye spennende havner for de yngste mannskapene.

 

 

 

 

KAPTEIN SKUTELØS

#Cruise #reise #ferie #yrke #sjøfart #passasjerskip #karriere #uvær

 

, Bergen

Sjømann, Globetrotter, Kverulant, Rabulist. Observatør og Samfunnskritiker. PS. Ufattelig overasket og skuffet over at 95% av alle Bloggerne her er så Selvsentrert at de ikke gidder å besvare andre sine kommentarer på innleggene deres. Heldigvis er de resterende 5% trivelige mennesker, og en trenger ikke mer en det.

Flag Counter
hits